hits
0

Robert

  • Publisert 16.12.2017 klokken 14:46

«Det var en gang en liten gutt som hadde en stor drøm om å leve i en verden der alle var venner og ingen var ensom og redd.Den lille gutten holdt fast ved sin drøm i lang tid, men han kunne ikke finne sin eventyrverden. Noen fortalte han at det var bak stjernene et sted, hvor englene danset med deg og der alle mennesker alltid smilte til hverandre»

Den lille gutten satt ofte på rommet sitt og tittet ut av vinduet og drømte om vennskap og en lettere hverdag. Hver kveld leste du for meg, og ofte fantaserte vi om vår egen lille, hemmelige drømmeverden. Vi ville ta med oss alle vi var glade i, masse godteri og Gene Simmons i Kiss så han kunne spille musikken vår for oss. Du var den personen jeg så opp til og jeg var din øyensten. Hver gang jeg banket på døren til rommet ditt, hadde du alltid tid til meg. Du leste for meg, hjalp meg med lekser og du var den som passet på meg på skolebussen. Jeg har så mange minner fra da vi var små: Om sommeren kunne vi sitte i hagen å lese Donald Duck og drikke eggedosis. Om vinteren bygde vi snølykter og akte fra låvebrua. Sammen så vi alle Disney filmene. Når vi ble eldre tok du meg med på Kiss-konsert, hentet meg på fest, lærte meg å kjøre bil og fremdeles så vi Disney filmer sammen på julemorgen.

Du var alltid julenissen på julaften, men du lurte meg aldri Robert, jeg visste at det var du.

I juli gikk du ut av skolen med ingeniørgrad i automasjonsmekanikk. I februar året etter hjalp vi deg å flytte til en liten hybel i byen. I september feiret vi bursdagen din. Selv om du hadde flyttet, kom du hjem for å hente posten din og for å hilse på. Men en fredag kom du ikke. Posten kom og det gjør den fremdeles, men jeg så aldri bilen din svinge inn på gårdstunet igjen.

De fant deg i kjelleren. Du var død, og det eneste vi satt igjen med var minner, spørsmål og det faktum at vi ikke kunne hjelpe deg. Kunne jeg gjort noe annerledes? Jeg vil aldri få svar på det…

Som barn var du en litt annerledes gutt, og livet var hardt for deg. Det var vanskelig for deg å vite hvordan du skulle tilpasse deg omgivelsene rundt deg, andre mennesker og hvordan utrykke følelsene dine om åssen du følte deg. Jeg husker fremdeles hvor hard hverdagen din alltid fortonet seg og det skjærer meg i hjertet når jeg tenker på hvordan de andre behandlet deg. Du var annerledes og de visste at du var et lett offer. De hadde ikke like mye forståelse for deg. Jeg så hvordan de behandlet deg, det var groteskt og helt grusomt. Men jeg kunne ikke hjelpe deg, jeg var jo bare en liten jente den gang. Du sa sjelden noe om hvordan du hadde det og du ble heller trassig, trist og deprimert. Folk snudde alltid ryggen mot deg og ingen ville slippe deg til og være din venn. Du var aldri med på noe og ble aldri invitert i bursdager. Jeg så hvor hardt det var for deg når jeg hadde venner rundt meg, du hadde ingen du kunne ta med hjem og det gjorde deg trist. En lørdag når vi var eldre hadde du fest, jeg kom hjem seinere den kvelden og fant en gråtende Robert på trappa. Alle hadde drukket opp og reist fra deg. De brukte deg og lot deg så sitte igjen helt alene. Det var akkurat slik det alltid hadde vært, du var fremdeles den ensomme Robert.

Det tok lang tid før det gikk opp for meg at du var død. Og i en lang tid var jeg sint på deg for at du tok det valget.Vi vasket etter deg i leiligheten din, og vi tenkte at det var typisk deg å gjøre noe så egoistisk som dette. Du var alltid unnskyldt til å gjøre hva som helst og lot andre sitte igjen med dårlig samvittighet for deg. Du lot til og med oppvaska stå igjen denne gangen.Og når vi vasket opp etter deg den siste gangen, fant vi brevet som du etterlot til oss. Det lå bilder på bordet, bilder av oss da vi var små. Jeg tenkte at å se på disse bildene var antakelig noe av det siste du gjorde før du døde. Om vi bare kunne gjort noe for å hjelpe deg. Om du bare hadde vært her med oss nå. Det er så mye jeg vil fortelle deg, det er så mye jeg ønsket å oppleve sammen med deg. Du hadde hele livet foran deg, men du bestemte deg for å gi opp.

Det er hardt på julaften når Thorvald spør etter julenissen. Jeg ser bilen din som står bak låven. Det er hardt å se posten din som enda kommer og det er fremdeles veldig vanskelig å leve med det faktum at du valgte å ta ditt eget liv. Jeg mistet en av mine kjære og nærmeste. Men selv om jeg ikke kan se han mer, vet jag at han hører når jeg spiller musikken vår. Jeg vet at han er rundt oss hele tiden og passer på meg som den flotte Robert han alltid var for meg. Nå er du min engel i himmelen, Robert.

«Den lille gutten har endelig nådd sin eventyrverden der alle er snille mot han hvor ingen føler seg ensom og alene. Det er stedet bak stjernene hvor solen alltid skinner og hvor englene danser med deg.

– Jeg aksepterer valget ditt Robert, men vil aldri forstå det. Jeg vil alltid ha deg i tankene mine og skal aldri glemme deg. Du er en stor del av min fortid og jeg skal bringe med meg alle minnene inn i fremtiden. Derfor kommer jeg alltid til å være den lille ‘prinsessa’ di.

«A word without heroes is like a bird without wings, or a bell that never rings such a sad and useless thing.»

0

Uro.

  • Publisert 23.07.2017 klokken 20:32

En indre uro.

Noen sier at de får masse energi og setter i gang med å vaske hele huset. Slikt gjør jeg helt upåvirket. Jeg trener nesten hver eneste dag. Jeg rydder, kronisk og hele tiden. Sengen må res opp hver eneste morgen, hvis ikke blir jeg urolig. Putene må ligge på riktig måte i sofaen. Jeg snur i luften idet jeg skal sette meg i sofaen, hvis jeg ikke har slitt ut uroen med å trene en time først. Min indre uro driver meg fra skanse til skanse. Hvileløst vandrende. Videre, videre. Det er aldri fred å få.

Jeg frykter autoriteter, samtidig gjør autoritet meg rasende. Når noen sier: du skal, du må, så svulmer vulkanen i meg med krefter jeg nesten ikke kan kontrollere. Men bare nesten!! KONTROLL, KONTROLL, KONTROLL. Jeg står opp igjen flere ganger hver kveld, for å sjekke at klærne mine ligger brettet på riktig måte i skapet og at treningsbagen er klar! For sikkerhet skyld bretter jeg klærne på nytt og går igjennom bagen min! Det er en smart strategi- å fikse på utsiden for å skape ro på innsiden.

Alle strategiene mine gjør at jeg blir sliten av meg selv! Jeg har bygget sterke pilarer av selvtillit rundt meg, som et forsvarsverk. Men hvis du brøyter deg forbi dem, kommer du inn på kjernen og den består av gele. I det ene øyeblikket er jeg så blid, mens jeg i det neste kan være surere enn djevelen selv, men det varer aldri lenge. Å skjule og holde tilbake følelsene hele tiden sliter inni meg. For ikke å bli slått i stykker lager jeg et skall, et hardt skall. På en måte liker jeg det, for det gir meg en følelse av å være usårbar.

Jeg er veldig rastløs og føler at jeg lever i en eventyrverden eller heller en helt uvirkelig tilværelse. Alt er så underlig. Innerst inne er jeg et vanedyr, jeg liker ikke forandringer og brudd på rutiner. Det gjør meg sint og utrygg, trist og redd og da lengter jeg hjem selvom jeg er hjemme. Og så beygynner jeg å lete etter nye veier. Jeg er så sliten av meg selv, jeg skulle ønske jeg kunne slippe strikken og la livet bære meg på ryggen. Når noen gjør litt eller ingenting, er jeg forhåndsprogrammert til å gjøre resten eller alt, da er jeg en flink liten husmor og jeg nyter følelsen flink. Samtidig er jeg sint på meg selv fordi jeg finner meg i alt og fordi jeg blir urolig når det ikke er ryddig. Det må være orden og struktur rundt meg, hvis ikke går alt galt. Hva går galt? Jeg vet ikke, jeg har aldri tatt sjansen på å se hva som skjer om jeg ikke rydder -Om jeg ikke har kontroll! Du kan ramse opp alle normale ting som alle normale mennesker gjør. Så kan du gange dem med 50% eller mer. Da får du svaret: meg! Jeg kan ikke kjede meg og jeg er rastløs konstant! Jeg har aldri samvittighet eller tid til å slappe av før alt er unnagjort, men da er jeg ofte så sliten at jeg faller sammen på sofaen.

Det finnes ingen mellomting, pendelen sviger fra ytterpunkt til ytterpunkt. Ikke sterk nok er lik svak, ikke flink nok er like dårlig. Ikke driftig nok er lik sløvt. Hvis jeg ikke hadde vært så optatt av å være snill og flink, så ville jeg ha levd ut trassen min med hver celle i kroppen!

Jeg er sta og utholdene, nesten fryktløs. Det er krefter i meg som jeg kan dra nytte av. Men de samme kreftene leder til destruktive handlinger. Hvis jeg ikke hadde hatt så trygge rammer hjemme, ville trolig lokomotovet ha dundret av gårde på feil spor-inntil det var for sent å pese over.

Det eneste jeg frykter mer enn å bli avvist selv, er å måtte være den som avviser. At jeg etttertrykkelig sørger for å avvise meg selv, det skjønner jeg ikke. Dessuten har jeg kontroll på den selvpåførte smerten. Smerte påført av andre må jeg beskytte meg mot. Hvis jeg involverer meg for dypt i andre mennesker må jeg betale en pris jeg ikke har råd til.

Frykten for avvisning gjør deg å så urolig at det dreier seg om å unngå avvisningen. Det som skaper aller størst uro, er å såre andre ved å respektere dine egne følelser og grenser.

Jeg er sta, tøff, jeg er rastløs og jeg er utålmodig. Jeg er uendelig sårbar. De andre klarer å stoppe men de er ikke som meg: Jeg er absolutt og må alltid overdrive med alt jeg blir opptatt av! Jeg er oppslukt, intens, kan ikke tenke på noe annet. Den ene besettelsen får knapt sluppet taket i meg før den neste hugger innpå og da er jeg på track. Den kraft i verden som finnes ikke kan spore meg av nå. Det er enten ingen ting eller 100%!!

Jeg snakker for raskt og for lenge. Tankene mine spurter av gårde med meg og ordene spruter ut av munnen. Assosiasjonene løper av gårde med meg, som vanlig. Jeg begynner å fortelle deg noe, men ender et helt annet sted. I hodet mitt er det helt logisk: Den ene tanken hekter seg på den neste og den neste til den neste. -Det er en kjedereakson som setter i gang uten at jeg merker det.

Hvorfor er det så vanskelig for meg å nyte noe her og nå? De sier at jeg er en drømmer-verdens største drømmer!!! Jeg hører ofte at jeg må leve mer i nuet, ikke i fortiden eller fremtiden. Jeg sitter hektet fast i fortiden med en krok samtidig som jeg kavler etter feste i fremtiden. På den måten strekker jeg meg altfor langt, mye lenger enn kroppen og hodet kan klare. Men jeg oppdager først hvor fint nuet var når fremtiden er kommet, og da er det på en måte for sent. Og så dagdrømmer jeg meg tilbake til nuet i fortiden, slik jeg husker at jeg opplevde det, samtidig som jeg passer på å finne noe å glede meg til der fremme. Det er nokså slitsomt.

Å lytte lenge om gangen, det er jeg veldig lite flink til. Når lærerern snakket, fløt tankene mine ut av vinduet på blikket, og finner andre ting å beskjeftige seg med. Konsentrasjon har alltid vært vanskelig. Uten at jeg merker det, suges konsentrasjonen min proposjonalt innover, til det indre landskapet der det ikke finnes grenser og kjedsomhet. Overgangen fra bevisst til ubesvisst, fra konsentrert til fraværende, er glidende. Jeg løser konkrete regneoppgaver og fører inn i rutebok med blyant. Jeg er riktignok mer opptatt av å få tallene tl å passe visuelt i de avlange rutene enn tallene i seg selv. Å uttrykke meg skriftelig er noe jeg mestrer. Jeg er fantasifull og veldig kreativ!

Jeg må ha noe å glede meg til ellers blir jeg trist. Jeg har en umennskelig selvdisiplin som driver meg og pusher meg selv videre selvom det er like viktig for meg med ro og rutiner.Jeg er lykkelig når rutinene strammer seg rundt meg. Det er akkurat som jeg har plass til å være lykkelig når uroen ikke for lov til å hekte seg på alt det uvisse som kanskje kan komme til å skje. Jeg liker ikke forandringer-da blir jeg urolig!

«Hun er som et dragsug der verden ubønnhørlig virvles nærmere og nærmere-til tider så nært og forrykende at det blir uutholdelig, både for henne selv og de som står rundt. Behovet for ro og rutiner er like stort som suget etter action og avledning fra kjedsommeligheten. Hennes liv er å balansere mellom ytterpunktene!»

3

Oslo

  • Publisert 26.10.2016 klokken 01:08

Jeg jobbet mye sommeren 2015, men kan ikke huske at det var så mange dager med skikkelig godt sommervær!!? Vi var iallfall veldig heldige med den fredagen vi spanderte tiden vår i hovedstaten. Vi var turister i eget land og fikk se hotellet på innsiden med lærerik og historisk tour på engelsk.

10.07 ble sommeren 2015 beste dag!

2

Den tøffe jenta.

  • Publisert 23.05.2016 klokken 01:05

Jeg er sta og utholdene, nesten fryktløs. Det er krefter i meg jeg kan dra nytte av. De andre kan stoppe, men de er ikke som meg. Jeg har ingen brems. Det finnes ingen mellomting, pendelen sviger fra ytterpunkt til ytterpunkt. Det er umulig å legge noe på hylla. Det er all in eller ingen ting.

Jeg er sta, tøff, sterk, målbevisst, strukturert og jeg har en umenneskelig selvdisiplin. Men.... jeg er uendelig sårbar. Visste du at de som er sterke ofte er sårbare og følsomme? Vi har opplevd endel som har formet oss til nettopp slik vi er, både på godt og vondt. 

 

"I have never met a strong person with an easy past!"

 

Jeg er gira, rastløs og ivrig. Men det er aldri meningen å trampe deg på tærne.. Du tror kanskje at jeg er opptatt av å være best?! Det stemmer ikke. Jeg har ikke behov for å bevise noe. Jeg er mer opptatt av rettferdighet og lojalitet. Å være sterk eller flink er ikke nødvendigvis nok til å oppnå anerkjennelse eller possisjon. Det finnes flere eksempler på pyser som styrer verden med taktikk og hersketeknikk. Sånne pyser er ofte både sleipe, egoistiske, falske og taktiske. For min del betyr ikke titler og makt noe, men myndighet er viktig. For uten myndighet er det vanskelig å påvirke, forme eller utvikle noen/noe.

 

Jeg tar rollen som storesøster og passer på de rundt meg. Jeg er den som pusher folk og jeg forventer mye. Jeg bryr meg, på min egen måte. Mamma har fortalt meg at jeg allerede som liten ville ta meg av de som ikke hadde det så godt. Det krever styrke like mye som omsorg å ta ansvar for andre mennesker. Det er ikke alle som kan gjøre det.

 

"Strong people dont put others down, they lift them up!"

 

Jeg er nok utstyrt med litt for mye samvittighet. For meg er det viktig å gi alle en bedre sjanse. Jeg kjemper for rettferdighet. Og jeg er jo sterk nok til å ta på meg ansvaret. Taktisk smart hadde vært å heller legge fokuset på meg selv og min egen vinning, men slik fungerer ikke jeg. Jeg kan sette meg selv i et dårlig lys bare fordi jeg ønsker å gjøre det riktige. Ikke fordi jeg ønsker det selv, men fordi folk ikke forstår meg. Jeg er ingen taktisk spiller.

#rettferdig #omsorg

"A strong woman stands up for herself. A stronger Woman stands up for everyone"

 

Jeg har innsett at jeg er A4 menneskenes motvekt. Og jeg er vel etter definisjonen en såkalt rebell. De oppfatter meg som en bølle. Det er en missforstått rolle.

"Det er klart at de ikke er som deg. Du kjører i filler motorfestene på bilene dine og løfter tunge vekter med de gamle gangster gutta!"
 

Det er meg totalt uinteressant at det gror mose i gresset ditt og jeg føler ingen medfølelse for deg når du sier at du er sliten. Utbrent???!!! ...Hva har skjedd med verden?! Før i tiden var det noe som het latskap. Før var det også positivt å være et rivjern. Hvordan har det blitt en selvfølge at man på et eller annet tidspunkt skal gå på en smell?! Og hvordan ble sånne som meg unntaket?

 

En sterk person må være tolerant. Tåler man en trøkk, tar folk tar mindre hensyn. Noen ganger kan jeg føle meg som en levende Punching bag. Folk lar det jo gå utover noen som tåler litt 'juling'.

 

De som irriterer meg mest er folk som får applaus når de ikke har fortjent det. Ja, sånne som egentlig bare har motarbeidet deg hele veien. Man skal liksom dele suksessen for noe man har oppnådd ene og alene. Det krever styrke å hele tiden drive seg selv mot et mål, spesielt når man blir motarbeidet. Jeg er målbevisst og jeg stopper ikke hvis jeg ønsker noe nok. Hvis noe ikke går som forventet kan du jo gjette hvem som er skyllebøtta..?! Yes.. Nettopp!! Da peker alle på meg... Veldig demotiverende!! Om jeg må ta skylda alene så bør jeg i det minste også få all rosen også?? Jeg er tøff nok til å gå litt utenfor boka, være litt cowboy og satse litt. Det er ikke alle som liker det.

 #misforstått #bølle

 

"Get up and try again!"

 

De sier til meg at jeg er "heldig". Jeg er ikke heldig, jeg er flink!!! FLINK..!! Heldig er jeg selvfølgelig også på mange måter, men la meg få litt creds innimellom. Jeg vet at mange føler seg truet av styrke. De trekker linjer mellom styrke og arroganse. Ingen kom bort å sa til meg at jeg var en tøffing under mine to svangerskap da jeg gikk på jobb hver dag frem til fødsel. De sier at jeg var heldig... Altså.... Heldig?!? Fuck deg!! Hva med å gi den tøffe jenta en klapp på skulderen og la deg motivere av henne? Hvor mange høygravide damer klarer å danke ut de store gutta i tunge markøft, tror du?!! .. Jeg kan forstå at du ser på meg som en trussel.. Jeg motbeviser jo alt for deg!! Disiplin min venn... DISIPLIN!! Å gå gravid er ikke noe enkel sak for meg heller. Men jeg biter tenna sammen for å håndtere hverdagen. Det nytter ikke å legge seg ned å gråte.

I Norge har de svake og late altfor mange fordeler. Det er litt for lett å gi opp, man blir jo så og si oppmuntret til det. De som er lik meg får slengt diagnoser etter seg. OCD, ADHD, FLINK PIKE SYNDROMET eller ARBEIDSNARKOMAN. Hvorfor er det slik?? 

 

"The worst part about being strong is that no one ask if you are ok."

 

Jeg kjemper på. Der mange ville ha gitt opp og brutt sammen, står jeg fremdeles like sterk. Men nettopp fordi jeg ikke bryter sammen i utmattelse eller sorg, forstår de ikke omfanget av den byrden jeg har på ryggen. De tenker at jeg bare syter og klager?! Jeg ser jo tilsynelatende upåvirket ut. Hvordan skal de forstå at den tøffe soldaten er redd, sliten og lei. Og selvom jeg klarer meg betyr det ikke at det er noe lettere for meg.

 

Jeg er sta, sterk og utholdende. Du kommer ikke til å se meg falle. Jeg gir meg aldri..

Det nytter ikke å gråte sa bestemor på dårlig norsk. Så jeg biter tenna sammen og kjemper på.

 

"No matter how you feel. Get up. Dress up. Never give up!"

 

Jeg faller ikke for pjatt. Jeg mener at folk som deler fjollete 'Carpe Diem' quotes på Facebook aldri har fått seg en på trynet. Livet er et risikoprosjekt. Hvis noe er bra må man nyte det så lenge det varer, lykke varer aldri evig. De sier at jeg er negativ. Jeg er ikke negativ, men jeg er en realist!! .. Man må jo faktisk være veldig positiv for å holde seg selvgående i motgang.. 

 

"Weine nicht, weil es wird ir nicht helfen. Es gibt ihnen nur eine verstopfte nase!"

 

Jeg var bare 17 år og lærte at livet ikke var et eventyr. Noen ganger så ønsker jeg at jeg fremdeles kunne få lov å være like naiv som de fleste andre på min alder. Min store helt tok livet sitt. Det har påvirket meg som person. Hvis folk vil fremstille meg som en bølle så er det lite jeg får gjort med det. Jeg har sett mobbing drive en ung mann til å ta livet sitt. Det er ikke jeg som er bølla. Og ingen kan klandre meg fordi jeg sier til datteren min at hun skal slå tilbake..!!? Jeg er bare redd og bekymret for den lille jenta mi.

"A world without heroes
Is like a world without sun
You can't look up to anyone
Without heroes"

 

"Out of suffering have emerged the strongest souls; the most massive characters are seared with scars."

 

Det er en ensom rolle å være den tøffe jenta. Det er ikke plass til meg. Jeg går ikke inn under noen kategori. Jeg må tåle mye og takler alt med stram struktur og disiplin. Selvfølgelig ønsker også jeg at noen kan gi meg en oppmuntring innimellom. Jeg er faktisk like sårbar som alle andre, tro ikke noe annet. Jeg beklager om jeg er den som alltid knuser den naive fantasien din. Du får vel se på meg som en reality check?! Jeg faller ikke for noen romantisk ideè om evig lykke. Pjatt og bla-bla.. Jeg orker bare ikke..

 

"Good Things Come To Those Who Work Their Asses Off And Never Give Up."

 

Sorry. Jeg er bare meg selv og det er trist at du misforstår meg. Jeg har forstått at min rolle er motvekten til stereotyper.#outsider #tomboy #missforstått 

 

«Hun er som et dragsug der verden ubønnhørlig virvles nærmere og nærmere-til tider så nært og forrykende at det blir uutholdelig, både for henne selv og de som står rundt. Behovet for ro og rutiner er like stort som suget etter action og avledning fra kjedsommeligheten. Hennes liv er å balansere mellom ytterpunktene!»

0

Bff

  • Publisert 29.04.2016 klokken 03:22

Carmen og Melissa koser seg i sola en sommerdag i 2014. Disse øyeblikkene er viktige å ta vare på, men veldig lett kan de forsvinne i mengden av alle filer vi lagrer på harddisken. For min del blir alle bildene jeg tar mer kamera overført i ei mappe og der ligger de lenge urørt. Mye fordi min gamle stasjonære Mac ikke er like samarbeidsvillig som for noen år siden. Men etter at jeg tok i bruk iCloud, får jeg automatisk alle bildene mine tilgjengelig. Det er også derfor flere, gamle bilder dukker opp.

Fine Melissa er god med hunden sin. Gode gamle Carmen er tålmodig med Melissa og passer på ved hennes side. BFF for ever!

#chihuahua #bff

0

Sommer, sol og Siv

  • Publisert 01.04.2016 klokken 01:40

Vi har mange fine minner, Siv og jeg. Hun er verdens snilleste, positive og godeste jente. Selvom hun er ti år eldre enn meg, har vi alltid vært gode venninner. Vi hadde nok aldri blitt kjent, hvis det ikke var for at vi jobbet sammen. Men det er jo tilfeldigheter som gjør at folk blir kjent med hverandre.

De som kjenner meg vet at jeg jobber mye og sommeren 2014 var inget unntak. Den sommeren husker alle rundt meg som perfekt, varm og lang. Jeg merket ikke så mye sol på kroppen, men så var det en lørdag jeg sluttet tidlig på jobb. Jeg rakk å sitte på Siv sin nye veranda, grille og prate fjas. Kanskje jeg satt så stor pris på denne dagen fordi jeg ikke hadde noe fri den sommeren?!

Ro i sjela gjør meg kreativ og oppmerksom på detaljer. Når Siv sitt Canon kamera lå tilgjengelig, tok jeg noen stemningsbilder. Her er resultatet:

0

Tobarnsmor

  • Publisert 03.10.2015 klokken 01:46

1/9 klokken 09.09 kom Lily til verden. Melissa er stolt storesøster og jeg koser meg hjemme med jentene mine..

4

It's a girl!

  • Publisert 22.04.2015 klokken 22:46

Jeg har ei lita jente i magen, og Melissa skal bli storesøster. Jeg er nå i uke 21, og over halvveis i svangerskapet. Melissa er spent og gleder seg veldig. Hun snakker om baby hele tiden og er veldig nyskjerrig på magen min.

0

Jag och min Volvo åttehundraochfemtifem

  • Publisert 21.07.2014 klokken 13:58

Töcksfors by night in a 20 year old Volvo. #töcksfors #wärmland #sweden #bynight #volvo855

Rangelica

«Hun er som et dragsug der verden ubønnhørlig virvles nærmere og nærmere-til tider så nært og forrykende at det blir uutholdelig, både for henne selv og de som står rundt. Behovet for ro og rutiner er like stort som suget etter action og avledning fra kjedsommeligheten. Hennes liv er å balansere mellom ytterpunktene!»


Legg meg til som venn

Søk i bloggen

Kategorier

Arkiv

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no